Da Stortinget samlet seg i Kristiania den 7. juni 1905, var luften tykk av både spenning og en følelse av historisk nødvendighet. Den politiske prosessen som førte frem til dette øyeblikket, hadde vært preget av årelange konflikter knyttet til utenrikstjenesten og Norges rett til å føre en selvstendig utenrikspolitikk. Det svensk-norske forholdet hadde lenge vært preget av frustrasjon, hvor unionen opplevdes som en hindring for norsk demokratisk utvikling og økonomisk vekst. Da den svenske kongen Oscar 2. nektet å sanksjonere loven om et eget norsk konsulatvesen, utløste dette en konstitusjonell krise som regjeringen under ledelse av Christian Michelsen valgte å håndtere med stor besluttsomhet. Den 7. juni erklærte Stortinget enstemmig at unionen med Sverige var oppløst fordi kongen hadde opphørt å fungere som norsk konge, siden han ikke var i stand til å danne en ny regjering. Dette var en dristig handling som i praksis utfordret den svenske overmakten, men den var juridisk begrunnet i at kongen, ved å nekte å godkjenne konsulatloven, i realiteten hadde abdisert. Beslutningen ble møtt med en enorm nasjonal entusiasme som forente det norske folk på tvers av politiske skillelinjer. Svært mange hadde fryktet en militær konfrontasjon, men den norske regjeringen hadde forberedt seg grundig og sikret bred støtte i befolkningen gjennom en folkeavstemning som fulgte kort tid etter. Denne avstemningen viste en nesten total oppslutning om unionsoppløsningen, noe som ga Norge en uomtvistelig legitimitet i det internasjonale samfunnet. Sverige, som innledningsvis var svært motvillige til å akseptere situasjonen, måtte til slutt erkjenne realitetene gjennom de påfølgende forhandlingene i Karlstad. I ettertid ser vi at valget av 7. juni som dato ikke bare var en administrativ nødvendighet, men en handling som definerte den norske selvfølelsen for det kommende århundret. Feiringen av dagen har endret karakter i takt med at Norge har modnet som nasjon, fra en markering av løsrivelse fra en tidligere stormakt, til en feiring av folkestyre og suverenitet. Det er interessant å merke seg at de som sto i begivenhetenes sentrum den gang, ikke nødvendigvis hadde en plan om å innføre republikk, selv om det ble diskutert i visse kretser. Ønsket om stabilitet og anerkjennelse fra de europeiske monarkiene førte til at Norge inviterte den danske prins Carl til å bli vår konge, under navnet Haakon 7. Dette valget ble også bekreftet gjennom en ny folkeavstemning, noe som understreket den nye statens demokratiske forankring. Unionsoppløsningen i 1905 står derfor som et skoleeksempel på hvordan en nasjon kan vinne sin selvstendighet gjennom diplomati og folkelig forankring fremfor væpnet konflikt. Det er verdt å reflektere over hvor annerledes utviklingen kunne blitt dersom motpartene i Stockholm hadde valgt en mer konfronterende linje. De diplomatiske anstrengelsene i Karlstad, der man til slutt ble enige om fredelig avvikling av unionen, regnes fortsatt som en av de største bragdene i vår utenrikspolitiske historie. For nordmenn flest er 7. juni i dag en dag for refleksjon over de verdiene som ble lagt til grunn for vår statsdannelse. Det handler om retten til selvbestemmelse og troen på at demokratiske prosesser kan løse selv de mest betente konflikter. Når vi ser tilbake på 1905, ser vi ikke bare slutten på en union, men begynnelsen på det moderne Norge som en selvstendig aktør på den internasjonale arenaen. Denne historiske arven er noe vi bærer med oss hver gang vi markerer vår nasjonaldag eller deltar i den demokratiske debatten. Selv om situasjonen i dag er radikalt annerledes enn for over hundre år siden, er prinsippene om folkestyre og nasjonal suverenitet like relevante. 1905 lærte oss at selvstendighet ikke bare er noe man får, det er noe man må bygge, forvalte og beskytte gjennom samarbeid og respekt for loven. Den fredelige måten Norge trådte ut av unionen på, skaffet landet en unik respekt og posisjon, noe som la grunnlaget for Norges senere rolle som brobygger og fredsmekler i verden. Det er derfor med rette at vi minnes denne dagen som en av de viktigste i vår felles fortid.